invu

Av og til så får en høre fra andre hvordan ting skal være. Hva som er rett og hva som er galt. Ofte er det relatert til politikk, religion, jobb, sport, kjønn, sex osv. Vi kommer ikke utenom det, og det er omtrent ingen av oss som kan si at samvittigheten vår er 100% ren. I 2011 så opplever samfunnet fortsatt at fordommer styrer vår hverdag og våre liv.

Seksuell preferanse. Hvis du koker ordet ned til uttale, form og betydning så snakker vi kun om hva du, eller jeg, eller hvem som helst andre prefererer, altså foretrekker, seksuelt. Det seg være hvilken posisjon, hvilke hjelpemidler, hvilke plasser eller med hvem vi foretrekker oss selv i en seksuell sammenheng. Dagens fordommer kan uten tvil ofte relateres til det siste; med hvem...

Sjekk internett, sjekk siste festen du var på, sjekk jobben og på bussen. Sjekk overalt. Folk bruker ordet "gay", eller "homo" i en negativ setting uansett hvor vi snur oss. Hvorfor har ingen fanget opp at å sette ordet i en negativ sammenheng, som et skjellsord, definerer det som noe galt?  Hvorfor skal vi godta at folk rundt oss, i vår omgangskrets eller på jobben bruker dette ordet som noe negativt? Jeg fikk høre her forleden i prat om en annen gruppe mennesker at; "Er de bare en eneste stor gjeng med skruller?". "Skrulle" er jo uten tvil et litt artig ord, man må nesten småglise litt av hvordan det høres ut. Men hvilken homofil person ville likt å bli kalt skrulle?! 

I vår konstante søken etter perfeksjon, suksess og prestisje i et konkurransefylt samfunn hvor vi læres opp til å prestere fra vi er barnehagebarn, har behovet for å sette andre i bås bare eskalert. Vi må fremstille de som mindreverdige for å fremme egen suksess og fremgang. Jeg blir kvalm. Det er ingenting som gjør han eller hun mindreverdig på grunn av noe så latterlig mikroskopisk viktig som seksuell preferanse! Hvis du er så overfladisk at du tror at legning definerer en som person, så er det fort lett å plassere deg i båsen for "idioter". Jeg kjenner at jeg blir provosert over hvordan enkelte får seg til å kommentere og fremstille homofile i samfunnet, uansett om det er på forsiden av vg eller i en samtale mellom meg og en jeg akkurat har truffet på fest. Hvordan skal vi tro at vi er verdens mest moderne nasjon og fremtiden for landet vårt, når vi sitter fast i en gammeldags tro om at bare fordi en fyr liker andre fyrer, så er han automatisk mindreverdig og burde tåle et par kommentarer og flir?

Jeg er ikke perfekt. Jeg har fordommer som alle andre. Jeg har fordommer mot folk som snylter på staten fordi de er for late til å skaffe seg jobb. Ikke de som ikke får jobb fordi de sliter, eller har havnet på kjøret, men de som rett frem snylter av latskap. Jeg har fordommer mot de som er så smålige at de tror at den musikken du hører på er feil, fordi det ikke er den musikken de hører på. Jeg har fordommer mot deg som tjener 500.000,- i året, men fortsatt klager på at bomringen øker med 4,-, eller at blu-ray koster mer enn dvd. 

Jeg er ikke perfekt. Men er du en mørkhudet homofil kan du fortsatt være min beste venn...

"Prejudice cannot see the things that are, because it is always looking for things that aren't"

/invu

Det var sommer. Været var fint, folk ble i bedre humør, klærne falt av og livet ble plutselig litt lysere. Sommeren er hovedsaklig en årlig feiring av livet. I hvert fall for oss her oppe i nord hvor vinteren er kald og grusom. Vi er ikke akkurat bortskjemte på varmt vær, så vi vet veldig godt hvordan vi skal sette pris på det!

Ok, så vi elsker sommeren. Men med sommeren kommer også noen negative sider av verden frem. For de vanskeligstilte bringer heten bare mer død. For de som er allergiske mot pollen, er sommeren et helvete. Og alle burde vite hvordan det var å være et barn og så plutselig se en veps eller en bie. Frykten for å bli stukket. Frykten når den satt øynene sine i deg og fløy mot ansiktet ditt. Det var forferdelig. Og det er hva jeg plutselig tenkte på her om dagen. Sommeren er fylt med irriterende insekter. Folk flest kan ikke utstå dem. Hvorfor burde du, de fleste er ekle og gjør vonde ting med deg.

Vel, min ydmyke mening er at det handler om gjensidig respekt. Dette kan kanskje virke litt overdrevet, men det er min blog og jeg vil skrive om mine meninger. Og min mening er at alle levende vesener har den samme retten til å leve. Dette inkluderer også enhver maur eller edderkopp som krysser mine veier. Noen sier at de er små, ekle og bare i veien. Og noen, eller de fleste gangene, så er de bare det. Men se på det fra den andre siden.

Se for deg at du var en maur. Livet ditt er basert på å bygge et hjem. Du jobber dag og natt for å få maurtuen til å gå rundt. Uheldigvis så har sjefen din bestemt seg for å bygge maurtuen i et eller annet menneskes hage. Sjefen er også tilfeldigvis din dronning. Du kan ikke fylle ut en lapp i forslagsboksen om å flytte maurtuen. Det bare er som du er. Og din jobb består i å bygge. Men du er i veien for menneskene. Du er i veien for deres paradis. En dag på jobben så dytter et av menneskene fingeren sin ned på deg og etterlater deg som et knust skall, en tapt arbeider for tuen. Ville du følt at det var rettferdig? Du tok ikke avgjørelsen om å bygge maurtuen i hagen deres. Du gjorde bare jobben din som en arbeidsmaur. Og du måtte gi livet ditt for det.

Se så for deg at du er deg. Du er i afrika, på savannen. I den ene hånda di har du ei rifle, i den andre har du en kniv. Du er sammen med et jaktlag for å jakte på den løven du trenger for troféveggen din hjemme. Adrenalinet syder og koker i blodårene dine mens du og teamet ditt nærmer seg en flokk med løver som slapper av i skyggen under et tre. En hann og 4 hunner. BANG! Du skyter ned en av hunnen. Uten noen andre muligheter eller fluktveier, begynner hannen å løpe mot jaktlaget ditt. Rifla di må lades om, men du har ikke tid. Løven hopper rett inn i jaktlaget ditt, streifer en av de andre med klørne før den lander på deg. Du kan høre dine egne smerteskrik før alt blir svart. Du ga livet ditt for et trofé på veggen.

Der har du det. To helt forskjellige eksempler. I det første eksempelet er du drapsmannen. I det andre så er løven det. Det andre eksemplet rettferdiggjør det første, right? Bare at ikke. Du skjønner, mauren har ikke noe valg når den er i veien. Løven har ikke noe valg når den blir angrepet. Vi mennesker har en tendens til å føle oss over alt annet. Det er vår planet og vi gjør som vi selv føler er best. For å forkorte det, vi dreper mauren fordi vi kan og fordi den irriterer oss. Men når løven gjør det samme, dreper oss fordi den kan, så er det plutselig feil. Det er jo tross alt løvens feil at du kom og angrep den, i dens territorium og hjem. Det er løvens feil at du ønsket et trofé for stueveggen hjemme i Norge. Men etter å ha drept deg, ville nok den løven ha blitt slaktet av jaktlaget ditt, i purt raseri.

Det er jo det samme! Hvorfor skal vi være tillatt å drepe mauren når løven ikke er tillatt å drepe oss? Menneskene har en utrolig stor makt over denne planetens dyreliv, men glem alle diktatorer og presidenter, for menneskeheten styrer planeten med jernhånd. Dyrene er våre slaver og de som vil tape denne krigen...

Jeg har for mye respekt for eget liv, og derfor alt annet liv også. Hvis denne edderkoppen føler at stua mi er varm og behagelig, så viser jeg den høflig døren. Hvis denne mauren roter seg oppover armen min, så viser jeg den høflig veien ned igjen til bakken. Fordi det er hva jeg ville ha ønsket at ethvert dyr skulle gjort mot meg om jeg rotet meg inn på deres territorium. Selv om både du og jeg vet at de aldri vil gjøre det. Men det er også derfor du aldri ser meg krysse dyrenes territorium. 

- We have enslaved the rest of the animal creation, and have treated our distant cousins in fur and feathers so badly that beyond doubt, if they were able to formulate a religion, they would depict the Devil in human form. ~ William Ralph Inge

/invu

Skjønnhet. Når jeg ser for meg skjønnhet så ser jeg for meg drømmedama. Hun er heit, det kan jeg love deg! Men sjansen for at du faktisk ser på henne som like heit som jeg gjør er ganske liten. Hvorfor? Fordi ens tolkning av hva som er vakkert eller ikke, er like individuelt som utseendet vårt er. Så hvem kan definere "skjønnhet"? Jeg skal ikke prøve i hvert fall, for du tenker brått at min "rette" tanke er "feil". Men ingen tar feil når det gjelder skjønnhet. Skjønnhet er skjønnhet!

Så hva med Hollywood? Det virker som at de virkelig prøver å definere hva skjønnhet er. Kunstig skjønnhet. Hvilket samfunn tillater mennesker å la seg kutte i for å stappe inn eller ta ut ting, så de kan forme sitt utseende til å bli "riktig"?! Vi bruke ikke promotere lav selvtillit for å tjene penger. Plastisk kirurgi-industrien har gått helt bananas. Man kan lese artikler hvor journalistene har dratt til kirurger og spurt om hva som kan gjøres, og tilbakemeldingene er for blasfemi å regne. De fikler med naturen. Fettsuging, botox, silikon. Når jeg var 5 år gammel kjente jeg ikke til noen av de ordene. I dag blir barna foret med disse tingene sammen med morsmelken. Det er som om samfunnet forsøker å få dem til å føle seg stygge, før sinnene deres har lært det motsatte.

Jeg vil at kvinner skal være hva de er. De siste årene har menn også begynt å bruke sminke, fuktighetskrem og gudene og sånt også. Men kvinner er hovedmålgruppen for disse grådige svina som promoterer sminke og kirurgi. Og jeg liker kvinner. Men de skal være menneskelige. Jeg vil ikke ha ei dame som har forstørret brystene sine så mye at hun hverken kan løpe eller hope uten å sprekke eller bare falle pga overvekten. Jeg vil ikke ha ei jente som ser sint ut når hun er glad, eller glad når hun er lei seg. Jeg vil kysse myke lepper som fortsatt smaker som jordbær og sommervarme. Ikke no godteri-lignende greier som smaker som voks. Og hvis jeg ikke kunne stryke hånden min nedover siden hennes og føle formene hennes, ville det føles som om jeg koste med en gutt (og jeg er ikke homo).

"Put your gameface on" pleide å være et uttrykk man brukte før en fotballkamp eller basketballkamp. I dag kan du bare si det til kjæresten din når hun våkner. Hun skal uansett ut i krigen og hun kommer ikke uforberedt. Vind, regn, tordenvær. Ingenting kan bryte gjennom hennes ugjennomtrengelige rustning av L'Oreal. Et matchtryne burde vekke frykten i motstanderens ansikt. Og jeg ville løyet om jeg sa at jeg aldri har blitt skremt av et par blågulrødgrønne Boy George-wannabe'er med pupper.

Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde? Alle burde være fornøyde med hvordan de ser ut. Det er ikke rettferdig at noen lever med usikkerheten over at de ikke ser ut som et Hollywood-glansbilde. Det er en vanlig sykdom promotert av hverdagslig markedsføring. Hvorfor banne røyking på utesteder? Opprett et forbud mot nedverdigende markedsføring. Forby de som prøver å tjene penger på andres misnøye! Dere gjør meg kvalm...

Alle vil være pene. De fleste av oss ønsker å gjøre oss presentable for omgivelsene. Men tenk deg om en gang til. Hvem skapte denne illusjonen av skjønnhet?

Parce que je le veux bien...

/invu

Jeg vil bare først si at dette ikke blir skrevet for oppmerksomhet, medfølelse, omtanke eller trøst. Det blir skrevet for meg, av meg, og du leser dette fordi du vil. Dette er min historie, og jeg forteller den fordi jeg føler at for første gang på 6 år, så kan jeg være åpen om den. Jeg kan fortelle den uten at det knyter seg i magen min. Uten at jeg føler ubehag og uten at jeg føler at jeg gjør andre ukomfortable. Det er ditt valg om du vil lese den eller ikke...

Ikke gjør det. Aldri si sånt. Du kan ikke. Du vil ikke. Du burde ikke! Men det er så fristende. Konsekvensene er kanskje ikke så ille? Møkkasamvittighet...

Jeg fortalte dere tidligere at jeg ikke ville være noen "beskytter" av moralen. Og det skal jeg ikke heller. Jeg har ingen rett til å dømme noen som helst ut i fra deres handlinger eller oppførsel. Samtlige på denne planeten er selv ansvarlige for sine egne handlinger og verdier. Hva de har gjort, hva de gjør eller kommer til å gjøre er deres byrde. Hvem bærer så den tyngste?

Definisjonen på "moral" er evnen vår til å skille mellom det som er rett og galt. En slags sans som har bygget seg opp gjennom samfunnet og andre menneskers handlinger. Når du vokser opp blir du ofte fortalt hva du skal gjøre. Du skal være snill mot andre, si gode ting om dem, du skal ofre deg for de du er glad i og, vel... Bibelen summerer det kanskje bedre opp enn det jeg kan. 10 regler for å samle dem alle. 10 regler for å splitte menneskeheten. Du skal ikke stjele, du skal hedre din far og mor, du skal ikke drepe, du skal ikke ha noen annen gud enn ham...

Men hvordan kan disse diffuse restene av en gammel tro faktisk fungere som leveregler for dagens moderne samfunn?

Hva ville vært den rette tingen å gjøre? En mor er tvunget til å stjele fordi hun ikke har noen penger, og hennes syke sønn har ikke spist på en hel uke. Når hun prøver å tigge etter mat blir hun mishandlet og ledd av, uten å ende opp med noe mat i hendene. I et svakt øyeblikk utfordrer hun skjebnen, og en regjering som er kjent for å straffe lovbrytere meget hardt. Ville du kalt dette "umoralsk"? Hva ville så vært det rette ordet for å la hennes syke sønn dø av sult?

Desperasjon er det som tvinger oss til å handle umoralsk. Behovet for å bryte forhåndsdefinerte samfunnsstandarder eller en etisk regel. Jeg pleier å se på det på en måte som fritar meg fra å tre over grensen for hva som er moralsk og ikke. Hvis du gjør noe du ikke burde gjøre, men du gjør det med gode intensjoner og en god grunn, så mener jeg at dette ikke er umoralsk. Hvert eneste individ av oss er ansvarlig for sine egne handlinger, og ingen er ved sin fulle rett til å dømme deg for det du gjør eller ikke gjør, så lenge du handler med et godt hjerte.

Men å drepe et annet menneske er feil. Å torturere et dyr er feil, uansett årsak. Å søke etter hevn er naturen. Å hate er menneskelig. Aldri glem at det du sier og gjør vil alltid forbli og aldri dø ut selv om du gjør så. Dine egne handlinger kan forandre på alt. Bruk det privilegiet til å gjøre noe godt. Lev hver eneste dag som den er din siste, og sørg for at minnet om deg forblir godt for dine etterlatte. Historien har vist seg å aldri glemme ondskap. Ditt barns hjerte vil vise deg at det aldri glemmer din godhet.

Det er min moral til deg...

/invu

Disse siste ukene har jeg funnet ut litt av hvert om mitt eget liv og de som er i det. Det krever ikke så mye for at en skal skjønne hvordan landet ligger i forhold som man har til andre mennesker. Noen er du glad i, noen er glad i deg, noen misliker du sterkt mens andre hater du. Burde vi ha så sterke kontraster i livene våre? Hadde det ikke vært greit å surfe igjennom livet på en bølge av positivitet og glede, hvor alt var paradis? Nei, livet er nok ikke en episode av One Tree Hill...

Hvor ofte opplever du ikke et kjipt slag i ansiktet, fra en av de du er glad i? For det hender jo, at man glad og smilende tropper opp til hva man på forhånd anser som en kosestund i godt selskap, også ender det opp med tårer og hyl, og et vennskap på bristepunktet til å dø ut. Vel, kanskje mindre i disse dager. Nå har vi jo Facebook og MSN og mobiltelefoner som gjør at slike hendelser stort sett kan tas på avstand. Men våkner du opp og tenker at "i dag skal jeg jammen meg miste en venn!"? Trodde ikke det nei.

For hva er en venn? Det er så lett å sette det ordet i bås. Alle er jo venner for tiden. Har du møtt han på fest og snakket sammen i 10 minutter? *Pling* Friend request på Facebook! Så dere kanskje litt på hverandre mens felles venner hadde en lekker samtale om burgerfett og lusekofte? *Pling* Friend request på Facebook! Utviklingen har vært mildt sagt overveldende.

Nå skal ikke jeg være en hykler å si at jeg ikke gjør det likedan, men er disse virkelig dine venner? Er denne ukjente personen som du snakket med på fest i lett alkoholrus faktisk din venn? Sitter dere på kafè og sipper til en Capuccino, og lar samtalen løst fly fra barnepass til hytteferier? Jeg tror ikke det. Folk i dag liker å samle opp statuspoeng ved å vise at man er populær. Men teller man så over det så har man i grunn 10-15-20 venner kanskje? Venner man omgås med ofte. Venner man ikke trenger å gjøre noe med, man bare "er" sammen. Venner man sender en kjapp melding til, kun fordi man vil.

Venner i dag er luksusvare. I et samfunn preget av effektivitet og teknisk fremgang, har man rett og slett ikke tid til å ha 100 venner. Hvordan i alle dager skal forholdene pleies? Jo nettopp, via Facebook, MSN, mobiltelefoner osv. Og da går jo vennskap raskt over til "bekjentskap". Du har kjent personen siden dere var 10, men dere har ikke sett hverandre på 2 år, og mens du husker han som en tynn og skrøpelig kar med lav selvtillit, har han selv vokst opp til å bli en kjempestor og muskuløs boler med litt for mye ego og litt for få sosiale antenner. Du kjenner han ikke igjen på gaten, og han husker ihvertfall ikke at det brune håret ditt ble blondt for 14 måneder siden, eller at de 2 ringene i leppa ikke var fastmontert ved fødselen. Men likefullt "kjenner" dere hverandre fortsatt. Over internett.

Nei, vennskap er noe jeg personlig liker å prioritere. Jeg er en sosial person som liker å møte folket. Alle jeg liker kan når som helst komme på besøk, og får jeg en invitasjon til de, så tar jeg da turen også. Jeg hadde over 450 "venner" på Facebook. Av disse snakker jeg kanskje jevnlig med 20 av de, på det meste. Ønsker du å være min venn? Ring på døren min, og ha gjerne med litt pils!

/invu

Noen ganger beviser livet bare at det er verdt å leve. Når livet gir deg kjærlighet føler du at du blir satt pris på. Du føler deg akseptert. Du har det bra! Livet er bra, er det ikke?

Menneskelig tiltrekning. Blir vi tiltrukket av hverandre kun fordi vi må besørge for vår egen rase's overlevelse? Er "kjærlighet" kun et slags ur-instinkt som vi mennesker må følge? Det ville i hvertfall forklart en hel del, og knyttet oss enda sterkere til dyrene som deler denne planeten med oss. Men å forklare "kjærlighet" med en eller annen teori om menneskelig overlevelse og fremgang som menneskehet, ville bare vært lite trist og patetisk som heste-bryting...

Jeg tror på kjærligheten. Virkelig! Jeg tror at kjærlighet er det som definerer oss som mennesker. Evnen til å elske er vårt drivstoff. Det er det som holder oss i live. Kjærligheten som enhver mor har for sitt barn. Kjærligheten ethvert barn vil ha for sine søsken. Kjærligheten som alle burde få oppleve. Kjærligheten fra denne fremmede damen som passerer deg på gaten. Fjeset hennes er ukjent, men smilet hennes er varmt og gjenkjennende. Latteren du deler med vennene dine. Det varsomme håndlaget fra din mors hender.

Hva din erfaring med kjærlighet i livet ditt er, vil nok ikke være fundamentet men i hvertfall noen ganske viktige steiner på ditt "liv's vegg". Alle burde vært elsket. For hvem de er, for hva de ikke er, for deres handlinger og tro. Av noen.

Alt dette tar meg til poenget mitt. Livet gir deg ikke kjærlighet. Menneskeheten gjør det. Og selv med all denne kjærligheten som blir spredd, har verden fortsatt sine problemer å takle. Tror du denne mannen er i stand til å elske?

Vel, det er han. På en annerledes måte enn folk flest, men fortsatt. Han elsker fortsatt sin mor. Eller kanskje sin beste venn. Problemene hans er nok heller de begrensninger som hans kjærlighet har. En annerledes kjærlighet, mer innestengt og begrenset enn vår. Men det er fortsatt kjærlighet.

Så vær glad i din familie, verdsett livet. Vær glad i alle som fortjener din kjærlighet. Elsk de fattige og de rike. La din kjærlighet være ubetinget. Kjærlighet er det som holder oss sammen. Fortell dine venner og familie at du er glad i dem, hver gang anledningen byr seg. En setning fra deg kan redde liv...

"You can't make someone love you, all you can do is be someone who can be loved, the rest is up to the person to realize your worth"

/invu

Jorden. Hvis hovedoppgave er å holde deg og meg i live. Jorden er barnevakten vår, mens vi er de grinete små ungene som ikke får viljen sin. Og jorden får ikke godt nok betalt for den jobben den gjør for oss!

Bare len deg tilbake i 2 sekunder. Lukk øynene dine og forestill deg en verden som konstant prøver å drepe deg. Gjerne gjør det til en Hollywood-film i hodet ditt om du vil. Du blir født, men temperaturen er enten for varm eller for kald til at kroppen din vil overleve i 5 sekunder uten noe som sørger for å holde den ved kroppstemperatur. Luften er så giftig og forurenset at din mor må gi deg tilgang på frisk oksygen i det samme sekundet som du skriker ut dine første gråtkvalte hyl.

Du blir født. Født på et sted hvor vulkaner konstant har utbrudd og jordskjelv rister hjem i stykker til støv. Havet er konstant i bevegelse noe som gjør all slags reise over vann til et spill om liv og død. Tordenvær sender lyn ned på alt som kan antennes, mennesker eller hus.

"Er dette virkelig?", vokser du opp og tenker hver eneste dag. Vel, det er det ikke. Men sånn som vi behandler hjemmet vårt, vår planet, kunne det like så godt vært sånn. Verden burde ha muligheten til å slå tilbake på oss, la oss føle litt tortur og smerte, for ikke å glemme likegyldigheten.

Jeg er overhodet ikke noen motstander av teknologisk fremgang, og enkelte mennesker prøver faktisk å gjøre dette til en bedre verden for oss alle. Men er det for sent? Regnskog forsvinner hver dag i hendene på griske tømmerhoggere. Dyreraser og insekter slåss konstant for overlevelse. Global oppvarming truer med å smelte polene våre, som igjen vil medføre at havene stiger og dertil vil oversvømme utenkelige mengder med byer. Millioner vil dø. Naturen er forbannet, og i denne krigen finnes ingen vinnere. 

Hva kan vi gjøre...?

/invu

Ok, så prøver jeg ikke å være en slags "vokter" over moralen eller noe sånt. Men av og til blir jeg bare provosert. Som f. eks. når jeg ser bilder av minoriteter som blir dårlig behandlet. Eller når noen slenger ut en kommentar kun for å såre...

Vel, dette provoserte meg. Spanish Horse Wrestling Festival. Aldri hørt om det? Vel, nå har du det. Jeg vet ikke hvorfor, men dette gjør meg bare trist. Omtrent som med tyrefekting.

Er jeg virkelig bare en grinete liten unge som bryr seg altfor mye? Eller er disse tingene bare menneskeheten som liker å vise hvor onde vi faktisk er? Jeg har aldri forstått meningen bak underholdning som kun er ment for å torturere og på andre måter behandle dyr dårlig.

Se på denne hesten. Den har det ikke noe moro. Akkurat som at du ikke hadde det noe morsomt når de slemme bøllene dyttet ansiktet ditt ned i snøen i tredjeklasse. Eller når noen lo av det faktum at du er overvektig. Ingen liker å bli behandlet dårlig for andres underholdning. Vel, det er akkurat hva dette er. En festival som kun handler om å bryte med hester som overhodet ikke har noe valg om de vil være med eller ikke. De kan ikke rope ut alt de klarer; "STOPP, JEG VIL IKKE VÆRE MED PÅ DETTE!"

Hvorfor gjør mennesker dette mot dyr? Er det vår måte å si "Vi eier denne planeten!" på? For det gjør vi jo ikke. Vi lever fordi naturen tillater oss det. "Det er i mannens natur å jakte". Klart, jeg kan forstå jakt, om det hadde vært nødvendig. Du trenger ikke å stikke 20 sverd inn i kroppen til en stakkars okse, som kun gjør nok skade til at den fortsatt kan slåss, men til slutt vil miste så mye blod at den mister all livsenergi og er klar for det siste nådestøtet. Denne handlingen gir deg ingen mat på tallerkenen.

Å bryte med en hest kun for å vise at du som menneske er sterkere enn den. Hindrer dette dine 2 barn fra å sulte i hjel? 

Hva med å dra den så hardt i halen at den skriker ut i smerte, kun for å forhindre den fra å reise seg, og dertil ikke kan slåss tilbake? Jeg kan ikke se noe mat i noen av disse mennenes hender.

Hvorfor har menneskeheten kommet til et punkt hvor det eneste beviset på verdighet, er ved å være bedre enn de som har mindre privilegier enn oss? Og hvem er vi til å avgjøre om Ola Nordmann har mer rett til noe som helst, enn denne hesten som ligger på bakken?

Noen ganger føler jeg at menneskehetens ondskap er på vei til å bli vår egen utryddelse. Vi gjør vår greie og unnskylder oss så ovenfor alt annet ved å vise hvordan andre også kan være minst like ille, eller enda verre. Men forskjellen mellom en løve som river opp en gaselle som om den inneholdt ungdomskilden selv, og menneskeheten som samler opp en haug med folk i en arena for å se en utspjåka fyr drepe en okse ved å minimere dens egne odds til et minimum, er hvorfor. Løven dreper for overlevelse. Menneskeheten dreper for underholdningen.

"The belief in a supernatural source of evil is not necessary. Men alone are quite capable of every wickedness" - Joseph Conrad

/invu